Fra Gudvangen tar jeg av til Bakka (5 km), parkerer nesten ved veis ende og starter den fine (og tøffe) turen opp Rimstigen.
Turen går fra 0 til 725 moh og utsikten over Nærøyfjorden er stor og kan nytes nesten hele turen.
Som det så riktig står skrevet:
"Opp de stupbratte fjellsidene langs Nærøyfjorden svinger den gamle vegen Rimstigen seg.
Og gjev grunnlag for minneverdige opplevingar."
I 2009 ble det igangsatt et omfattende restaureringsarbeid av stien, og i tillegg til lokalbefolkningen ble sherpaene fra Nepal hentet inn for å gi turgåere trapper å gå i i de bratteste partiene.
Tusen, tusen takk for det!
Turen oppover gir få, om noen, hvileskjær.
Turen starter"rett på" og det går rett opp til 740 moh.
Tungt og veldig fint.
Dette er gøy, det er tungt og jeg er takknemlig. Kroppen fungerer.
Og uansett hvor vi snur oss er utsikten og naturen et eventyr!
Tungt (men godt) å gå i trappene på det bratteste partiet!
Rimstigens topp; 725 meter!
Når jeg nyter den storslåtte utsikten har jeg lyst å synge:
"Å Vestland, Vestland!
Når eg ser deg slik,med fagre fjell og fjord og tronge vik,det stig i all sin venleik stort og vilt og atter møter meg så mjukt og mildt."
Alba var ikke helt i form idag; men nådde målet hun og.
Vi så mye snø i fjellet på turen videre som går mot Bakkanosi.
En vakker dag skal jeg gå Bakkanosi fra Bakka. Jeg har gått den turen fra Jordalen. Men drømmen er å gå turen fra fjorden opp til 1300 meter.
Langt, langt der nede kommer turistbåtene sigene med mål for Gudvangen eller Flåm/ Lærdal.
Jeg syntes det er gøy å hoppe - det er gøy med hoppebilder og det er fint å få strekke litt på bena før vi starter nedfarten.
For det er vel så utfordrende å gå ned som opp!
 |
Alba går planken! |
4 timer etter turstart var vi tilbake i Bakka. I bil tilbake til Gudvangen traff vi føllene "våre". De er så tamme og vi har hilst på dem mange ganger før.
Jeg blir så glad hver gang vi treffes. Denne gangen ville de absolutt ikke at vi skulle reise fra Bakka.
De sperret regelrett veien. Jeg prøvde alt for å få dem vekk;
jeg dyttet, jeg lokket, jeg skrek og jeg løp ned bakken i den tro at de skulle komme etter. Men neida. De sto helt i ro!!
Omsider lirket vi oss forbi men da traff vi på disse flottingene!
For en tur!!
Sitat:
Forunderlig, men jammen
er det godt å være sammen
under himmelen
med en ordentlig perlevenn!